Her blander jeg epler og pærer. Når jeg sier den er vår beste venn, tenker jeg på backenden. Det geniale systemet hvor alle utviklere kan registrere seg og lansere produkter. Produkter som blir tilgjengelige for millioner av brukere over hele verden. Aldri før har det vært mulig å distribuere programmer så enkelt, så profesjonelt. Men når jeg snakker om en masete tulling, har jeg frontenden og dets innhold i tankene.

Nylig fikk App Store en designoppdatering, noe som gjorde det enda penere, og som fremstiller appene enda mer attraktivt. Og App Store er pent. Men med over 100 000 apper står den ovenfor en enorm utfordring: Hvordan finne appen vi ønsker? Alle appene slår hverandre ihjel med lignende ikoner og fengende navn. Selv om vi har 20 underkategorier, sorteringsmuligheter og søk, er det nesten umulig å finne frem. Men det finnes to hjelpende hender: Brukeranmeldelser og topp-lister. Og det er disse jeg har problemer med.

Brukeranmeldelser

Det var Trafikanten-appen jeg og mine kollegaer i Shortcut debuterte med. En app vi selv tok initiativ til ifjor høst, fordi vi selv ønsket oss denne tjenesten i lomma. Trafikanten var enig, men syntes at vi gapte over litt mye i førsteomgang. De ville fokusere på sanntid og deres kjernebrukere: Osloborgere som reiser kollektivt daglig. Et par måneder senere, for ett år siden, var appen en realitet. Og bare ti timer etter lansering var Trafikanten den mest populære gratisappen i norske App Store. Og brukerne virket fornøyd. I begynnelsen hadde appen fire og en halv (av fem mulige) stjerner i gjennomsnitt.

For meg som er vant til å jobbe med webløsninger oppleves særlig én ting radikalt annerledes med apper i App Store: Tilbakemeldingene. Jeg har aldri sett noen egne arbeider bli så systematisk vurdert. Dette var gøy en god stund. Mange ga fem stjerner, og mange ga én. En tydelig polarisering oppstod. Spennende.

Men idag, ett år senere, er mitt inntrykk at anmeldelsene i App Store fungerer som diskusjonsforum i sin værste form. Og at stjernegivningen ikke er særlig systematisk likevel. Folk diskuterer og krangler og mye grums kommer frem. Det har til tider vært morsomt å lese hvordan de som hater at Opplysningskontoret for kjøtt synes det er en ubrukelig app fordi den bare har kjøttretter. Men det har vel gått litt for langt når det dukker opp drapstrusler? Det er selvsagt MatPrat-appen som har sørget for denne debatten. For Trafikanten sin del har den stadig økende klagestrømmen kommet av at appen bare dekker kollektivtrafikken i Osloområdet. Noe som står tydelig i beskrivelsen i App Store. Likevel florerer det av bunnkarakterer fordi den ikke dekker busser i andre byer.

Dette virker kanskje sutrete, men jeg har også et poeng. Når Trafikanten fungerer ypperlig for de som bor i Oslo, er det ikke hjelpsomt at den har en veldig lav score, som skyldes mangel på innhold den ikke skal eller har lovet å levere. Tvert imot gjør det sitt til at ratingen blir ubrukelig. At debatten i anmeldelsene er en salig blanding av Svisj (NRK) og Holmgang (TV2) sine seer-SMS, gjør det heller ikke bedre. (Bare det at anmeldelsene blir brukt som som debattforum er jo i seg selv et tankekors.)

En annen ting er at app-leverandøre selv gjør hva de kan for å manipulere ratingene ved å opprette nye brukere som gir sine egne apper toppkarakterer. Se bare på de første anmeldelsene av hver applikasjon. De gir fem stjerner samtidig som de gjentar funksjonaliteten i appen. Smart, men søplete. (Klikker man på brukernavnet bak en slik anmeldelse vil man se at det er ytterst få apper de har anmeldt, og at alle har toppkarakter.)

Topplistene

Kanskje den mest populære featuren i App Store er Topplistene. Man kan se hvilke apper som er mest populære akkurat nå. Hver kategori har også sine egne lister. Det finnes to typer av disse listene, de med gratis-apper og de som lister opp apper det koster noe å laste ned. Og rangeringer er gøy. Konkurranser er gøy. Hvem er best? Hvilken app er mest brukt?

Men det er ikke bruk lista gjenspeiler, det er nedlastinger. Og dette gjør disse listene mer eller mindre tilfeldige. En morsom og tydelig trend har vært at de fleste norske apper har hatt gleden av å pryde toppen på disse listene. Dette fordi norske brukere tester ut alt som kommer som er norsk. Men hva som blir værende på iPhonen sier lista ingenting om.

App Store-listene har samme syklus som platelistene. Men VG-lista er konstruert for å øke salg av musikk, ved å sørge for at musikk har kort levetid. Det er alltid en ny topplåt, og artistene kan alltid selge nye singler. Men slik ønsker vi vel ikke at programvareutvikling skal være?

Forrige uke kom nummersøktjenestene 1881 og Gule Sider med hver sin app, og et par uker før det lanserte 180.no sin. Alle har ligget øverst på lista, og blitt lastet ned av nesten samtlige iPhone-eiere i landet. Jeg lastet også ned alle, og synes de er veldig bra. Likevel kastet jeg to av dem. Jeg trenger jo ikke tre like apper? Nå har allerede disse begynt å dale på listene, naturligvis. Bør da f.eks. 1881 gjøre som Rihanna og lage en ny singel, en ny app, slik at de topper lista igjen? Neppe.

Med et prosjekt vi jobbet med skjedde noe spesielt, en konkurrent av Shortcut tok kontakt med en av våre kunder og fortalte at de kunne garantere en topplisteplass innen 24 timer etter lansering. Så den gitte kunden burde heller ha valgt å jobbe med denne leverandøren. Har listene blitt så viktige? Er det bedre å klare å manipulere nedlastingstallene enn å lage den best mulige appen? Jeg synes ikke det. Men samtidig ser jeg viktigheten av å synes i App Store. Og det er nesten bare gjennom de listene man blir synlig.

Jeg håper iPhone-app-produksjonen aldri flater helt ut og blir like uinteressant som reklameverdenen. Men nå føler jeg at vi er på vei dit, og at noen aktører virkelig drar i den retningen. Og deler av App Store hjelper heller ikke til.

Selv skulle jeg ønske at App Store viste hvilke apper som faktisk ble liggende på telefonene våre og antall ganger de faktisk ble startet. Noe slikt ville sikkert vært mulig å sende til Apple når vi synkroniserer med maskinene våre. Men både Apple-motstandere og datatilsynet ville vel gått av skaftet, selv om løsningen ville blitt bedre? Kanskje er det bedre med en masete tulling av en venn?