Etter tre år som student ved Markedshøyskolen i Oslo er tiden inne for å finne seg en jobb og starte på arbeidslivet. I løpet av en bachelorgrad i markedsføring har man vært innom mange interessante temaer, alt fra salg og relasjonsbygging til forbrukersosiologi og merkevareledelse. Felles for mange av fagene er at de tar for seg ”the big picture”. Det handler gjerne om hvordan man skal posisjonere en bedrift i et marked, hvordan bedrifter bør organiseres eller hvilke tiltak som bør gjennomføres for å styrke en merkevare. Hvor mange som kommer rett ut fra tre års skolegang til en stilling der de står ovenfor denne type problemstillinger er i denne sammenhengen et betimelig spørsmål? Jeg mistenker at svaret vil være svært, svært få.

Fra arbeidslivsledere som har snakket om prosessen rundt ansettelsen av nyutdannede, gjennom historier fra venner og bekjente og også på bakgrunn av egne erfaringer vet man at de fleste nyansatte, uavhengig av utdanningsnivå, nesten uten unntak må gjennom en intensiv læringsprosess den første perioden i en ny jobb. Man kjenner ennå ikke til rutinene og kulturen i bedriften og er man ny innefor selve fagområdet også blir utfordringen ennå større. Innenfor mange ulike bransjer er historien ofte den samme, de første arbeidsoppgavene man får vil man måtte lære seg på jobben. Med andre ord ender man ofte opp med en situasjon der bedrifter må bruke betydelige ressurser på opplæring og man skulle nok ønske at ansatte som kommer rett fra skolebenken sto bedre rustet til å takle de praktiske oppgavene de blir møtt med i hverdagen. For de nyansatte blir man, i det man begir seg inn på et fagområde man kun kjenner på papiret, fort sittende igjen med en følelse av at man ikke strekker til fordi man mangler de verktøyene man trenger for å gjøre den jobben man blir satt til å gjøre.

Det liten tvil om at det er gunstig å ha det store bilde i bakhodet uavhengig av hvor befinner seg i en bedrifts hierarki, allikevel sitter jeg igjen med en følelse av at alle parter ville vært tjent med en mer realistisk, praktisk og etter min mening naturlig tilnærming til hva som bør prioriteres i utdanningsløpet. I stedet for å bruke største delen av pensum i en bachelorgrad til å forberede samtlige elever på en hverdag som markedssjef eller CEO, stillinger det er lite trolig at alle som har fullført en bachelorgrad i markedsføring vil ende opp i, kunne det kanskje vært en ide å gi studentene en mer praktisk rettet undervisning. Med mer fokus på praktiske emner som programmering, webdesign og analyse kombinert med praktisk erfaring fra arbeidslivet, gjerne tidlig i et treårig studium, ville flere studenter få et fortrinn i det de trer ut i arbeidslivet, og hvem vet kanskje noen av dem til slutt ender opp som markedssjefer allikevel?