Google er et av de mest suksessrike selskapene verden har sett. Både Larry Page og Sergey Brin gikk på Montessori-skoler. Grunderne gir mye av æren for suksessen til Montesorri-skolen og følgende prinsipper:
Se Google-grunder fortelle om Montessori-skolen:
Tenk deg en skole som tar fattige, ressurssvake 5.klassinger og omdanner dem til suksesshistorier* innenfor rammene av det eksisterende offentlige skoleverket med de ressursbegrensningene det innebærer.
På landsbasis(i USA) ender ca. 20% av ressurssvake elever i grunnskolen på et universitet. På KIPP-skolene (Knowledge is power program) ender over 80% av elevene på universitet.
Hvor ville du sendt barna dine på skole? Hva er «KIPP-prosessen» og hva kan norske lærere og vi som jobber med å skape suksesshistorier lære av KIPP?
Hva er KIPP?
KIPP er en såkalt charter school som ble startet innenfor det offentlige amerikanske skoleverket i 1994. To unge studenter startet KIPP på en liten skole i et fattig strøk i Houston, Texas. De brøt mange regler og introduserte nye lærekonsepter. De skapte mye frustrasjonen hos ledelsen i skoleverket på veien mot suksess, men idag anses KIPP som et forbilde for effektive skoler over hele verden. KIPP finnes nå på 66 skoler i 19 stater. Totalt går det idag ca. 16 000 elever på KIPP-skoler rundt om i USA. Skolen støttes av Bill Gates og grunderne har vært med på The Oprah Show. KIPP har en religiøs tilnærming(ikke knyttet til noen spesiell religion) til opplæring som norske lærere og bedrifter kan lære mye av!
KIPP drives på følgende grunnleggende prinsipper
På KIPP settes det høye forventninger allerede fra starten. Elevene får tidlig beskjed om at på KIPP så lykkes alle elever. «Students will learn» er et av mange mantraer. Klassene blir navngitt med året elevene forventes å starte på universitet, f.eks. Class of 2015. Alle elevene får lærerens private mobiltelefonnummer og beskjed om å ringe hvis de trenger hjelp med hjemmeleksene(mange elever ringer kun første kvelden for å sjekke om det faktisk er sant). Ved å gi fra seg mobilnummeret sitt, unngår man dårlige unnskyldninger fra elevene om hvorfor de ikke har jobbet med lekser. På KIPP finnes det INGEN unnskyldninger for å ikke lykkes. På KIPP får både elever og lærere direkte og ærlig tilbakemeldinger. Hvor direkte er tilbakemeldingene du gir? Hvor mange unnskyldninger har du for å ikke lykkes?
Ingen kan tvinges til å lykkes. Det er helt frivillig. Helt fra starten måtte grunnleggerne Dave Levin og Mike Feinberg selv rekruttere elever til skolen sin. De reiser fra skole til skole og legger frem sin «sales pitch» til 4 og 5.klasse elever. Når elever sier ja til skolen, drar lærerne hjem til foreldrene slik at både barn og foresatte kan underskrive på «Commitment to excellence«. Undersøkelser viser at folk som underskriver (se #17) på et klart definert mål og lover at de skal gjøre klart definerte oppgaver for å nå målet, har langt større sjanse for å nå målet enn de som kun forplikter seg muntlig. Hvis du ikke velger å lykkes, så er det bare å slutte. Ingen tvinger deg til å lykkes. Velger du suksess? Gjør du det som kreves for å lykkes? Har du dedikert deg skriftlig til å oppnå suksess i det siste?
Å bli en suksesshistorie krever at man arbeider hardt. KIPP skolene har 60% mer undervisningtid med elevene enn vanlige skoler. Lærerne tjener ikke mye mer enn lærere på andre skoler. Det er ikke pengene som driver KIPP-lærere, men muligheten til å jobbe med noe meningsfullt i et engasjerende miljø(det bør heller ikke komme som noen overraskelse). Det er en langt større motivator enn penger. KIPP bruker mantraet «Work hard – Be nice» som en del av undervisningen. KIPP elever kommer på skolen kl. 07:25 og er på skolen frem til kl.17:00. Lange dager gir mer fleksibilitet i undervisningen. I tillegg til lange dager forventes det at elevene bruker 2-3 timer på lekser – hver kveld! Lørdager er også skoledag for KIPP-elever. Hvis du tror at det går an å lykkes uten å arbeide hardt og mye, så tar du feil. Hvor mange timer dedikerer du daglig til å lære deg nye ting? Er det kun antall timer som teller eller er det kvaliteten på tiden du bruker?
KIPP fokuserer på å tiltrekke seg gode og engasjerte lærere. Deretter gir de lærerne støtte og autonomi på sine respektive skoler. KIPP skolene har en del felles prinsipper, men hver skole er selvstyrt. Et av prinsippene er SLANT, som betyr følgende: «Sit up straight, listen, ask and answer questions, nod if you understand, and track the teacher«. Enkle prinsipper som er enkle å spre ( enkle budskap sprer seg raskere). Dette ser ut til å gi resultater. Grunderne av KIPP brøt mange kommunikasjonsregler underveis for å oppnå suksess. De besøkte foreldrene hjemme, selv om skolens reglement ikke tillot dette. De ga også ut sitt private mobilnummer, selv om dette ikke er normalt blant lærere. Det finnes minimalt med organisasjonsstruktur i KIPP, få lag med mellomledere, få planleggingsmøter og lite strategisamlinger. Er du en god leder? Hvilke organisasjonsregler har du brutt i det siste? Gir du folk verktøyene de trenger for å kunne lede selv?
En god prosess og gode konsepter betyr lite hvis du ikke kan dokumentere gode resultater. Resultaten på KIPP-skolene taler for seg selv.
Matteferdigheter på KIPP vs. vanlige skoler
Leseferdigheter på KIPP i forhold til vanlige skoler:
KIPP i webprosjekter
Jeg ønske å bidra til at firmaer og studenter jeg jobber med skal bli produserer suksesshistorier(klisje eller ikke. Who cares?). På samme måte som KIPP skaper suksesshistorier av studenter med dårlig utgangspunkt, så tror jeg det er mulig å skape suksesshistorieri bedrifter der det finnes mange feil og mangler. Work hard – be nice. There are no excuses.
Janteloven og norske unnskyldninger
Det finnes helt sikkert mange unnskyldninger og argumenter for å ikke prøve KIPP-prinsippene i norske skoler og i norske bedrifter. Til de som mener KIPP er noe amerikansk som helt sikkert ikke vil funke i norske skoler og norske bedrifter, gi det et forsøk. Hvis det lykkes, så er det kult. Hvis ikke, så har du ihvertfall forsøkt. De som aldri forsøker, lykkes aldri.
Her er et sitat fra Robert F. Kennedy som kanskje er litt relevant: «Few will have the greatness to bend history itself: but each of us can work to change a small portion of events, and in the total of all those acts will be written the history of this generation«.
Jjeg håper innlegget inspirerer noen til å spre budskapet om KIPP til norske lærere. Jeg har allerede kjøpt boka til 3 norske lærere og Boken om KIPP anbefales på det sterkeste.
Det finnes en rekke kritikere av KIPP-systemet, så hvis noen har lyst til å finne de negative sidene av KIPP, så setter jeg stor pris på om du kan kommentere litt.
Her er kildene jeg har brukt for å skrive dette innlegget.
*Et barn som ender opp på universitet er ikke nødvendigvis en suksess, men det gir ihvertfall barnet flere muligheter.
Det er mye snakk om hvordan partiene skal bruke internett for å nå frem i det kommende valget. Partiene ønsker å «ta en Obama» og lanserer nettsider, wikier og blogger i en rasende fart. Samtidig prøver nettmediene å posisjonere seg slik at de er klare til å kapre reklamekronene partiene skal svi av i valgkampen
Midt i dette styret lanserte Christian og jeg, for 2 uker siden, en ny nettjeneste som har som mål å gjøre det enklere for politiske bloggere å få frem sitt politiske budskap!
I dette innlegget skal jeg beskrive den faktiske prosessen knyttet til utviklingen av en såkalt «web 2.0-tjeneste» som valgprat.no. Valgprat.no er foreløpig kanskje ikke en revolusjonerende og perfekt ide, men en ting er sikkert: Hvis man ikke prøver, så lykkes man aldri.
Valgprat.no følger norsk politikk og det kommende valget fra bloggsfæren. Vi henger oss på samtlige bloggende politikere såvel som den politisk interesserte menigmann slik at folk flest enklere får vite hva bloggerne(og politikerne) snakker om og står for!
Barack Obama og valgkampen i USA kickstartet min interesse for politikk. Jeg har fulgt Obamas valgkamp i lengre tid og har publisert en rekke blogginnlegg og en artikkel om internettstrategi på Digi. I tillegg har jeg deltatt på ulike politiske arrangement og avholdt kurs i webstrategi for politikere, noe som ledet meg til å lage en oversikt over politiske blogger på Kuttisme.
Oversikten på Kuttisme fikk litt oppmerksomhet og i en diskusjon med min kollega Christian ble ideen unnfanget. «Politikk på nett blir stort – la oss lage noe kult.» Christian ville programmere i Ruby on Rails. Jeg ønsket å teste markedsføring i sosiale medier og få litt oppmerksomhet. Her kunne vi lage noe nyttig og få jobbe med noe vi liker. Jeg registrerte domenene valgprat.no og valgprat.com og dermed var vi i gang.
Dagen etter domeneregistreringen, ledet bloggoversikten på kuttisme til en artikkel om Politikernes nye jaktmarker på NA24.no. Ideen var blitt til noe litt mer konkret, og vi hadde definert noen litt diffuse mål og en delvis definert retning for prosjektet: «Vi skal gjøre det enklere å navigere i det politiske bloggelandskapet.»
Bloggere er engasjerte mennesker. Etter å ha publisert oversikten over politiske blogger på kuttisme, strømmet det inn med ideer, forslag, spørsmål og rettelser fra bloggere over hele Norge. Dette kombinert med viten om at blogging/twitring/facebook kommer til å bli hete temaer i den kommende valgkampen gjorde at vi begynte å «implementere som et helvete». Når interessen er høy er time to market viktigere enn all verdens planlegging.
For å gi Christian mer å gå på i forhold til videre arbeid, brukte jeg Axure til å raskt utvikle noen enkle Wireframes. Wireframes kan sammenlignes med arkitekttegninger når man skal bygge et hus. Tanken var å bruke RSS-feeds og ideer fra Digg, Kudos, Reddit, Twingly og diverse andre tjenester til å utvikle noe som kunne hjelpe politiske bloggere å frem sine budskap raskere og enklere.
Her er den første prototypen: Her skulle det vært et bilde…..
En wireframe er en måte å konkretisere ideer man har om en tenkt nettjeneste ved å lage en klikkbar prototype. Det kan gjøres i PowerPoint om du vil. Det er enkelt å lage en modell av et tenkt nettsted (eller applikasjon) som andre involverte kan klikke rundt på og se på. Det sparer mye tid og penger i utviklingsprosjekter ved at en får beskrevet funksjonalitet og innhold før en begynner å skrive kode.
Basert på de første wireframene startet Christian både med design og utvikling. Design er verken Christian eller min sterkeste side, men ønsket om å lansere raskt gjorde at Christian tok oppgaven med å lage et enkelt design. Noen sene kvelder senere lanserte vi en beta-utgave av Valgprat. Denne delte vi med noen utvalgte bloggere og fikk blandede tilbakemeldinger. Basert på tilbakemeldingene, valgte vi å gå tilbake til konseptualisering og videreutvikle konseptet.
De beste tilbakemeldingene fikk vi fra bloggeren og KRF-politikeren Filip Rygh:
Tror du valgprat.no kan gjøre det enklere for folk å spre politiske budskap på en mer direkte måte?
Svar: Kanskje. Men jeg er litt redd for at det blir vel mange, og kanskje litt vel mange av dem som ikke nødvendigvis leverer god politisk vare. Høres kanskje litt arrogant ut, men noen kvalitetskrav kan være lurt. Twingly for eksempel blir misbrukt av alle mulige for å øke trafikken, ikke for å få gode politiske debatter. Bloggurat.net er en god tjeneste fordi den har en del lister som fremhever de med høy trafikk og innlegg om aktuelle saker blir koblet sammen på en oversiktlig måte. Kanskje man kan bruke noen av bloggurat.net sine objektive målekriterier?
Ville du anbefalt valgprat.no til dine partifeller?
Svar: Vet ikke. RSS biten er genial, den vil jeg helt sikkert bruke på min blogg. Her kunne dere kanskje fått laget noen enkle widget’er med rss innmating? Da vil dere få god reklame på mange blogger. Men jeg tror det gjenstår litt for at valgprat skal være en nyttig arena for å nå nye velgere og ikke bare kranglefanter. Da er dette med implementering og samarbeid med andre avgjørende. Kanskje regionavisene ville hatt en regional rss-widget fra dere på sine nettaviser?
Ambassadører og «superbrukere» som Filip er viktige om du skal lykkes i sosiale medier.
Vi gikk tilbake til tegnebrettet og utviklet en prototype som ble brukt i valgprat.no løsningen som ble lansert..
Når man lager noe på nett, enten det er et intranett, en ny nettside eller en tjeneste som valgprat.no, så ønsker man at flest mulig relevante personer skal bruke det man lager. For å få til dette, må følgende være på plass:
De 2 første punktene blir i stor grad dekket ved utviklingen av selve nettstedet. at bloggerne skriver godt innhold og at vi følger webstandardene. Dermed gjenstår kun «oppmerksomheten». Folk har begrenset med tid og det blir stadig vanskeligere å tiltrekke seg oppmerksomhet!
For å få litt oppmerksomhet registrerte vi en Twitter-konto ved navn Valgprat. Vi brukte noen timer på identifisere personer på twitter som var interessert i politikk. Vi fulgte disse brukerne og i løpet av kort tid , så hadde Valgprat på Twitter 432 followers. Dette er på grensen til Spam, men ingen klagde og vi fikk positive tilbakemeldinger. Kanskje det er lov å forstyrre folk som liker å bli fulgt(dvs. folk som bruker Twitter)?
I tillegg til Twitter-arbeidet, opprettet vi en imidlertidig side hvor vi gjorde det mulig for interesserte å registrere e-postadressen sin. På denne måten bygde vi en e-posteliste med over 150 personer. Vi brukte gratisversjonen fra Campaignmonitor til å samle e-postadresser.
Vi lanserte tjenesten med kl.00.01 tirsdag 21.april 2009. Vi sendte ut en lanseringsepost tidlig på tirsdag morgen til de 150 forhåndsregistrerte. I tillegg fulgte vi noen av tipsene i lanseringsplanen som vi har skrevet om i et tidligere innlegg. Du får tilsendte Valgprats lanseringsepost ved å skrive inn e-postadressen din i skjemaet nedenfor:
Når man jobber med webutvikling, lønner det seg å bli vant til at ting endrer seg underveis. Siden mye endrer seg underveis, så er det vanskelig å estimere hvor mye tid det vil ta. For å lage en ny tjeneste, anbefaler jeg følgende prosess:
Spennende ting er på gang med Valgprat.no og utviklingen fortsetter. Om kort tid vil det komme ny funksjonalitet og utvidet oppmerksomhet som vil gjøre det enda enklere for dyktige politiske bloggere å få frem sitt budskap til et stadig større publikum.
Vi håper dette innlegget har vært interessant og at det gir inspirasjon til å skaffe oppmerksomhet gjennom å utvikle spennende og nytenkende webapplikasjoner istedenfor(eller i tillegg til) å kjøpe oppmerksomhet(les: reklame) i tradisjonelle mediekanaler(offline og online). Uansett så er det meget tilfredstillende å lansere noe man har jobbet lenge med – en suksesshistorie på nett?
Har du en politisk blogg? Registrer deg på Valgprat.
Disclaimer: Valgprat.no er et hobbyprosjekt satt sammen av Karl Philip Lund og Christian Johansen.
Kravspesifikasjonen er dokumentet som fullstendig beskriver det som ikke ennå finnes, på en måte som gjør at ingen kan misforstå den. Den perfekte kravspesifikasjonen – gitt at noe sånt faktisk kan lages – er så utfyllende, entydig, gjennomtenkt og forståelig at hvem som helst skal kunne lage det den beskriver. Kravspesfikasjonen er jo også ofte laget for nettopp det: at man kan innhente tilbud fra flere leverandører og sammenligne det som effektivt skal være samme leveranse ut fra pris; siden alle leverandørene skal levere det samme er det bare prisen som skiller.
Sammenlign dette med hvordan prosjekter faktisk fungerer: etterhvert som man begynner å lage noe, lærer man hvor lite man egentlig visste om problemområdet. Etterhvert som brukere begynner å klikke på knapper ser man hva de egentlig trenger. Prosjekter er en læringsprosess, og kunnskapen man får underveis i prosjektet har enorm verdi. En «god» kravspesfikasjon eksisterer i en verden der dette ikke skjer, der lærdom man får underveis i prosjektet håndteres gjennom avviksprosesser (bare smak på det ordet…). En god kravspesifikasjon lar deg sette apekatter til å gjennomføre, men hvem vil egentlig jobbe sammen med apekatter (bortsett fra dyrepassere)?
Det finnes en rekke alternativer til den tradisjonelle kravspesifikasjonen når man skal lage programvare; de fleste har en ting til felles: tillit. Uten tillit mellom den som kjøper og den som leverer kan ikke engang den beste kravspesifikasjonen redde prosjektet. Og videre: om vi forutsetter et tillitsforhold mellom partene, trenger vi da den tradisjonelle kravspesfikasjonen?
En annerledes tilnærming
Jeg skal ikke gå i dybden på alternativene til kravspesifikasjonen her, det er antakelig mer enn nok stoff for en annen artikkel. Men en tidligere kollega av meg har skrevet en ganske annerledes måte å spesifisere et websystem som jeg synes var veldig interessant. Børre Austmann jobber i Human-Etisk Forbund (HEF), og ble for noen år siden med i en arbeidsgruppe for å utvikle et system HEF ønsket å lage for håndtering av deltakere i Humanistisk konfirmasjon og andre seremonier.
Etter å ha laget en omfattende og detaljert rapport til HEFs hovedstyre, fikk gruppen grønt lys for å gå videre, men samtidig signaler om at fremtidige innspill ikke måtte være så omfattende og detaljerte. Børre satte seg da ned og skrev et scenario fra år 2009 – altså noen år fram i tid – som beskrev hvordan noen oppdiktete personer forholdt seg til Humanistisk konfirmasjon.
Lene er 14 år, og har bestemt seg for Humanistisk konfirmasjon. Om påmeldingen beskriver scenariet blant annet:
I august åpner Lene på nytt nettsidene for å fylle ut påmeldingsskjemaet som hun finner på en link fra Grenland lokallags hjemmeside. Skjemaet er flersidig og oversiktlig. Første side er spørsmål om Lene – navn, fødselsdag, adresse, hennes mobil og epost, skole og klasse hun går i. Hun kan også velge om hun vil ha skjemaet på bokmål eller nynorsk. Hun velger bokmål. Språket i skjemaet og all korrespondanse vil være på det målføret hun har valgt.
HEF brukte dette scenariet som grunnlag til å innhente tilbud fra forskjellige leverandører, og fikk som tilbakemelding fra dem at dette var en spennende og annerledes måte å jobbe på.
Det elektroniske påmeldingsskjemaet kom allerede fire måneder senere. I dag melder nær 99% av konfirmantene seg til Humanistisk konfirmasjon på nett. HEFs ansatte i fylkene sparer til sammen massevis av timer i året på at manuelle prosesser er automatisert, timer de kan bruke på andre ting. Men det viktigste er kanskje at samarbeidet mellom HEF og leverandøren deres fortsatt er basert på tillit, og at begge parter er fornøyd med og stolt av det de har laget.
Scenario = brukerhistorier?
De som har jobbet med brukerhistorier kjenner dere kanskje igjen i denne måten å spesifisere på. Brukerhistorier er kjent fra smidig utvikling, og gir en måte for kunden å beskrive bruksområder av et system som skal lages. Extremeprogramming.com definerer blant annet brukerhistorier slik:
[User stories] are in the format of about three sentences of text written by the customer in the customers terminology without techno-syntax.
I extreme programming bruker man brukerhistorier som grunnlag for akseptansetester, og er dermed en del av estimeringsprosessen: brukerhistorien konkretiseres i form av akseptansekriterier, som relativt entydig brukes for å oppnå enighet mellom kunden og leverandøren om at leveransen er ferdig. Scenariene som er beskrevet her er både lenger enn og har en mer litterær/emosjonell form og en lavere detaljeringsgrad enn en brukerhistorie.
Til slutt, siste avsnitt fra scenariet, der Lene (konfirmanten) og Reidar (fylkessekretæren) ser tilbake på seremonien:
Av kurslederen fikk hun en rose, en klem og kursbevis da hennes navn ble ropt opp. Rosa og klemmen sto det ingenting om i konfirmantbasen – men det var fra denne Reidar hadde kjørt ut kursbeviset hennes på fylkeskontorets skriver – rett fra nettet noen dager før, mens han sjøl løste sudokuen i Telemark Arbeiderblad.
 |
I denne månedens utgave av Markedsføringsbladet Kampanje, kan du lese om WebMarketingMatrix. WebMarketingMatrix er et rammeverk for nettsatsninger. Det gir deg oversikt over hva du bør tenke på når du jobber med nettsatsninger. |
En nettsatsning kan i deles i 3 hovedsteg:
Jeg har scannet inn WebMarketingMatrix-artikkelen.
Du kan få den automatisk tilsendt ved å skrive inn e-postadressen din nedenfor: